Uruguay har vært en sentral pådriver for Latin-Amerikas politiske og kulturelle endringer de siste 20 årene. Med Mujica i spissen ble Uruguay et eksempel på progressive lovverk og demokratiseringen av politiske forhold og økonomien. Men til tross for dette vant Lacalle Pou presidentvalget i november, med støtte fra fem politiske partier fra sentrum-høyre, en allianse som har dannet klart flertall i landets parlament.
Neste kommunevalg nærmer seg. Valget avholdes i mai og mens venstresiden prøver å finne et svar på det som har skjedd, ser verden fram til hvordan Uruguays nye president skal styre dette landet, i en region preget av sterk politisk turbulens.
Hva er din mening om valgresultatet? Valgkampen endte med en ganske kort margin mellom de to kandidatene, en forskjell på kun 37.000 stemmer.
Det viktigste er at venstresiden, det venstreorienterte prosjektet som i 15 år bygde en politikk for folk flest, ble beseiret. Dette er det viktigste, selv om marginen fra første valgrunde (60% mot 40%) ble redusert til nesten 50% mot 50% i andre valgrunden, er det fortsatt tap selv om det bare er med en stemme i forskjell.
I dag er vi nødt til å finne et svar på hvorfor dette skjedde, hvorfor klarte høyresida og ytre høyre å samle mer støtte blant velgere enn venstresiden som hadde hatt makten i 15 år. Jeg kan ikke gi dere et definitivt svar på hva som skjedde, som et felles eller kollektivt svar, men jeg vil imidlertid presentere tre eller fire ideer.
Først av alt, er det viktig å understreke at Uruguay er en del av en region som er preget av en stor offensiv høyreside, med viktig internasjonal støtte. Hele Latin-Amerika opplever en offensiv av de mest reaksjonære sektorene som ikke aksepterer at rikdom kan fordeles på en mer rettferdig måte, til fordel for de mest trengende.
Det andre generelle aspektet er at denne offensiven er noe mer enn en tradisjonell politisk strategi, høyresida har forberedt seg i mange år for å bygge et annet virkelighetsbilde. De ønsker å få oss til å tro at situasjonen aldri har vært verre enn i dag, at utdanningssystemet er en katastrofe, at økonomien er en fiasko, at fattigdom vokser, akkurat som arbeidsledigheten. Det er en feilaktig fremstilling av virkeligheten, en manipulering av virkeligheten. Den politiske kampen i dag er også en kamp mellom fakta og manipulasjon.
Det er en allianse av sentrum/venstre-partier, som vi kaller «Frente Amplio», som har styrt Uruguay i 15 år. Nå har vi en allianse av sentrum/høyre-partier som samlet seg rundt et enkelt slagord: å beseire «Frente Amplio». Under valgkampen samlet de seg ikke rundt et regjeringsprogram, det fantes ingen konkrete forslag, de improviserte alltid, det eneste de samlet seg for var å beseire «Frente Amplio».
Men, selv om «Frente Amplio» har blitt et sterkere politisk parti, har partiet glemt noe av sin rolle som del av en bredere sosialbevegelse, sin rolle i aktivisme og i folkets konkrete kamper. Her finner det jeg mener er partiets største feil, partiet mistet den daglige kontakten med våre medlemmer og aktivister, partiet glemte hvor viktig arbeidet med grasrota er, og dette er noe som svekket oss betydelig.
Til tross for resultatet, og i tillegg til det som gikk galt, ser jeg noe veldig positivt, og det er at folket reagerte sterkt og fort. Mellom den første og den andre valgrunden var det folket selv som gikk ut til gatene og kjempet for hver enkel stemme, og partiet var veldig nær seieren til slutt.
Hva kan du fortelle oss om agendaen til den nye høyreorienterte regjeringen?
Når jeg sier at de ikke hadde et valgprogram betyr det ikke at denne alliansen ikke har en felles strategi. De sikter først og fremst på velferdspolitikken som «Frente Amplio» bygget i 15 år, de ønsker å øke pensjonsalder, de ønsker å demontere den offentlige helsetjenesten, i tillegg til å åpne Uruguays grenser for fritt marked og forkaste alle forslag om en sterkere politisk og økonomisk samarbeid med andre land i Latin-Amerika.
Denne alliansen består av politiske partier, de store tradisjonelle mediene, noen viktige sektorer i den katolske kirken og nye kirker som forkynner et evangelium langt fjernet fra autentisk kristendom.
Dette betyr at det uruguayanske samfunnet opplever en dyp ideologisk kamp om landets fremtid. Men til tross for hvor radikal denne debatten er, har valgkampen og maktovergangen foregått på en fredelig og stabil måte. Dette står i sterk kontrast til det som skjedde i Bolivia.
I Uruguay lever vi i en veldig sterk republikansk og demokratisk ånd, vi stoler på demokratiet, vi har gitt våre liv for demokratiet, og det er derfor vi respekterer våre motstandere. Når det er sagt, ønsker vi også å advare, å vifte et enormt rødt flagg, fordi det finnes noen radikale sektorer i denne nye regjeringsalliansen som, for eksempel, ikke er enige med den seksuelle og reproduktive rettighetsloven og med lovlig abort, sektorer som ikke er enige med arbeidsrettigheter, sektorer som ikke er enige med likeverdig ekteskap, og mange andre rettigheter som vi har oppnådd de siste 15 årene. Vi snakker om politiske sektorer som vil regjere med Bibelen i hånden - som Jeanine Áñez i Bolivia-, folk i stand til å manipulere informasjon og gjemmer seg bak Guds navn.
Så det religiøse er også avgjørende i Uruguays politikk, som i Bolivias og Brasils valg?
Kanskje ikke på samme nivå fordi vi har en lang sekulær tradisjon, kirken er ikke innlemmet i staten, men vi ser en økende politisk innsats av disse radikale religiøse sektorene, en slags hjernevasking.
Hvordan forbereder PIT-CNT og de andre folkelige krefter og organisasjoner seg til å jobbe i opposisjon mot den nye regjeringen?
Kommunevalget i mai 2020 skal prioriteres, der de 19 delstatene skal velge lokale myndigheter. For oss, som fagforening, vil å vinne disse valgene handle om å forsvare rettighetene som vi har oppnådd i de siste 15 årene, de kulturelle, økonomiske og politiske rettighetene. Vi må forsterke den brede alliansen av det populære feltet, det som vi kaller for INTERSOCIAL, som er en arena der arbeidere kan koordinere med studenter, med akademikere, med små og mellomstore næringslivsdrivende, nemlig det vi kaller for det store nasjonale flertallet.
Er dette resultat av selvkritikk som du påpekte ovenfor, mangelen på forbindelse med grasrota? Er dette noe som er anerkjent hos hele den populære bevegelsen?
Vi er i startfasen av denne prosessen. Det handler om å slå seg sammen og få til denne balansen innenfra, og det er viktig å erkjenne at det er folket selv som må lede endringsprosessen. Det ideologiske, kulturelle og pedagogiske blir avgjørende i denne prosessen. Målet er å forsvare det som vi allerede har fått til, å gjøre den delen av arbeidet som står igjen, og endre det som har blitt gjort galt. Dette er en kollektiv konstruksjon.
Et av de mest urovekkende fenomenene i disse uruguayanske valgene er fremveksten av et radikalt ytre høyres forslag ledet av den militære Manini Díaz, som har åpenbare autoritære og undertrykkende trekk. Dette kan sees på som utvidelsen av et tydelig fenomen i Latin-Amerika, Bolsonaro i Brasil, kuppregjeringen i Bolivia, og som også er et globalt fenomen, hvis man tenker på hva som skjer i ulike deler av Europa, for eksempel VOX i Spania, for å nevne noe nærmere Latin-Amerika. Hva kan du fortelle oss om dette?
Først og fremst må vi forstå at denne type prosjekter er et av kortene som systemet kan spille, et av alternativene de har for å stoppe folkets demokratiske utviklinger på vei mot sosialisme. Vi ser at vi må gi mer oppmerksomhet til dette fenomenet, vi må arbeide målrettet med samfunnsgrupper som er mest sårbare og utsatte til ytre høyres retorikk, vi snakker om marginaliserte folkegrupper som også er utsatt for påvirkning av disse nykristne religionene, med en svært lav solidaritetsprofil og med nazi-lignende holdninger.
Vi må bygge en ny strategi for å nøytralisere dem, for å overbevise folk om at dette ikke er den riktige veien å gå, og forberede oss på større konfrontasjoner, fordi disse menneskene bærer ideen om kupp og diktaturer i sitt DNA, de kommer opprinnelig derfra.